Video
Hva er lav kameravinkel i film?
Les om hva lav kameravinkel i film er, og hvordan den kan brukes til å fremheve maktdynamikker og sårbarhet. Finn ut hvordan lav kameravinkel brukes i ikoniske filmer.
Slik brukes lave kameravinkler.
World Wrestling Federation-teamene likte å filme André the Giant fra lavest mulig vinkel for å få ham til å se enda høyere ut. Proffbryterlegenden var 224 cm på sokkelesten, men kamerateamene hjalp WWF – og Andrés mange fans – å få enda større valuta for pengene.
Bruken av lav kameravinkel får motivet til å fremstå større, bredere, høyere og tettere på tilskueren. Filmskapere bruker stadig dette trikset for å få monstre til å se skumlere ut, helter (eller skurker) mer imponerende, og ofre mer sårbare.
Hva er lav kameravinkel?
I opptak med lav kameravinkel filmes det fra en vinkel der kameraet er posisjonert under gjennomsnittlig øyehøyde og peker oppover. Lav kameravinkel kan brukes i kombinasjon med vidvinkelopptak, halvtotaler, nærbilder og de fleste andre vanlige filmatiske opptaksmåtene.
Denne typen opptak tas vanligvis i omtrent 45 graders vinkel, men de kan variere fra bare noen få centimeter under motivets øyehøyde til helt ned til bakken. Et opptak med lav kameravinkel tatt fra under knehøyde kalles gjerne froskeperspektiv.
Regissører bruker kameravinkler i kombinasjon med filmredigering for å gi måten vi ser karakterene deres på, et subtilt (eller ikke så subtilt) psykologisk dytt. Lav kameravinkel kan gjøre oss mer tilbøyelige til å se dem som svake eller sterke, dominerende eller sårbare.
Lav kameravinkel gir et inntrykk av makt.
Som oftest bruker filmskapere lav kameravinkel for å forsterke toppen av en maktdynamikk, det vil si for å få helten, skurken eller monsteret til å virke høyere, større, sterkere, mektigere eller mer skremmende.
Skumle saker.
For å forstå hvor effektivt det kan være å bruke lav kameravinkel, kan vi jo tenke på King Kong som klatrer opp Empire State Building (1933) eller Godzilla som tramper gjennom Tokyos gater (1954). Disse science fiction-klassikerne gjorde et stort inntrykk på regissører som Steven Spielberg, som oppga Godzilla som en viktig inspirasjon for kinematografien i Jurassic Park og Haisommer (både Martin Scorsese og Tim Burton har også uttalt at de lot seg inspirere av denne filmen).
Eller vi kan gå enda lenger tilbake, til filmen Nosferatu (1922). De lave kameravinklene som ble brukt i denne tyske skrekkfilmklassikeren, og senere i Den usynlige mannen (1933), bidro til å danne en visuell referansemal for filmer som Dracula og Frankenstein (1931), Varulven (1941), Den sorte lagune (1954), Mumien (1959), og alle de andre monsterfilmene som fulgte.
Fra denne malen kan vi trekke en direkte linje til moderne skrekkfilmer, der menneskelige monstre som psykopater og seriemordere nesten alltid filmes med lav kameravinkel. (Som en ekstra bonus får det også publikum til å føle seg enda mer sårbare – se nedenfor.)
Helter og skurker.
Det er ingen tilfeldighet at vårt første glimt av Darth Vader som skrider gjennom korridorene i Dødsstjernen i Et nytt håp er filmet i skarp vinkel nedenfra. Som prikken over i-en for det generelle truende inntrykket som skapes av drakten og stemmen hans, gjør den lave kameravinkelen Vader enda mer dominerende og skremmende. Faktisk er denne måten å filme ham på en så integrert del av karakteren hans at den konsekvent brukes hver eneste gang han vises på skjermen i Star Wars-filmene.
Siden opptak med lav kameravinkel handler om maktforhold, kan vi forvente å se mange av dem i actionfilmer fulle av kampscener og slag, spesielt når vi har å gjøre med prominente helter som Gladiator, Braveheart eller Rambo. Vi er også vant til å se superheltene våre som bokstavelig talt "larger than life", uansett om det er snakk om Supermann, Wonder Woman, Black Panther eller den brokete gjengen med Marvel-helter.
Christopher Nolan snur publikums forventninger på hodet ved å (bokstavelig talt) kaste inn en joker idet han gir skurken superheltbehandling i The Dark Knight. Nolan filmer med en rekke ekstremt lave kameravinkler – froskeperspektivet – for å gi Jokeren en fremtreden som er nesten like imponerende og slående som Batmans. I for eksempel scenen der fluktbilen hans velter, kommer han stormende ut av bilen mens han skyter vilt – ikke bare gal, men tilsynelatende uovervinnelig.
Opptak og bilder i lav kameravinkel kan også formidle sårbarhet.
Maktens bakside er sårbarhet. Lave kameravinkler er overraskende allsidige og kan like effektivt brukes til å skildre situasjoner fra offerets synspunkt, der vi umiddelbart setter oss i deres sted.
"Sir, yes SIR!"
En annen kjent Joker er mer sårbar i filmen Full Metal Jacket, der menig Joker får drillsersjantens fulle oppmerksomhet på rekruttskolen for marinesoldater. Skuespilleren R. Lee Ermey (som selv hadde vært drillsersjant i U.S. Marine Corps tidlligere) ble berømt for denne hyperrealistiske fremstillingen av den brutale sersjanten Hartman. Ikke at han med sin imponerende kraftoppvisning egentlig trengte det, men han fikk ekstra drahjelp fra Stanley Kubricks filmteam idet kameraet senkes lavere og lavere og filmer oppover mot Hartman mens han rager over den uheldige rekrutten, og Joker (Matthew Modine) krymper seg.
Sårbarhet i filmer kan ha en svært dramatisk effekt, og lave kameravinkler bidrar til å forsterke dramaet. Subjektet kan være et potensielt offer i stor fare, som i alle skrekkfilmer som er laget. Det kan være snakk om et faktisk offer, som i alle krigsfilmer som er laget. (Husk at i alle de majestetiske kampscenene og slagene er det noen som må tape for hver helt eller superhelt som vinner.) Men det kan også være en hvilken som helst person som kommer svakest ut i en maktdynamikk.
Rollebytter.
Barn kan kanskje anses å være i en evig maktesløs posisjon – de tilbringer tross alt den første delen av livet med å se opp på alt. Da er det neppe overraskende at en film om barn gjerne domineres av lave kameravinkler. I filmer der barn er i sentrum, som Matilda og Moonrise Kingdom, blir gjerne de voksne i bildet gjort høyere for å forsterke dette perspektivet ytterligere.
John Hughes snudde disse konvensjonene på hodet med Hjemme alene-filmene. Kevin McCallister, som ved et uhell blir etterlatt når familien reiser til Paris på juleferie, tvinges til å forsvare familiens hjem i Chicago mot et par skurkete (men ganske klønete) innbruddstyver. Filmen mikser og matcher kameravinkler for å holde tritt med opp- og nedturene i deres langtrukne duell. Selv om Kevin med alle de kreative fellene sine til slutt går seirende ut, er det mange scener med lav kameravinkel der Harry og Marv har trengt ham opp i et hjørne og rager truende (men fortsatt noe klønete) over ham.
Kameravinkler – høye eller lave – trenger ikke nødvendigvis å låse karakteren. Game of Thrones vekslet regelmessig mellom kameravinklene for hovedkarakterene i serien, avhengig av deres skjebne i makthierarkiet til enhver tid. Breaking Bad begynte med konsekvent lave kameravinkler som bidro til å fremstille Walter White som svak og dødssyk. Gradvis ble kamerahøyden endret i takt med at historien utviklet seg, og White gikk over til å bli en sterk og mektig karakter.
Samtidig er ikke lave kameravinkler bare forbeholdt karakterene i filmer. De kan brukes også brukes effektivt med steder for å etablere en setting eller skape en bestemt stemning. Tenk for eksempel på den enorme Bates-herregården i Psycho, som ofte ble vist i vidvinkelopptak nedenfra. Dette gjorde på sett og vis herregården til en karakter i seg selv, der filmskaperen både slo an en illevarslende undertone for filmen og plasserte handlingen i en fysisk setting. (Denne uhyggelige stemningen fungerte så bra at den ble gjentatt i oppfølgeren Bates Motel.)
Hvor lavt kan du gå?
Noen regissører er særlig kjent for å bruke lave vinkler og froskeperspektiver.
Quentin Tarantino har nærmest patent på konseptet "bagasjeromsvinkelen", enten det er leiemorderne Vincent og Jules som strekker seg inn i et bagasjerom etter våpnene sine (Pulp Fiction), eller noen som faktisk er i bagasjerommet og ser opp på hovedpersonene (Reservoir Dogs).
Michael Bay kom opp med en så unik vri på metoden med lavvinkelopptak at den er oppkalt etter ham – på engelsk "the Michael Bay 360 Shot". Denne varianten, som først ble brukt i filmen Bad Boys, består av en langsom, sirkulær kamerabevegelse i lav vinkel som vanligvis kulminerer med øyeblikket der en karakter får en aha-opplevelse av det negative slaget, der vedkommende innser at han eller hun er i skikkelig trøbbel.
Uansett er det nok Orson Welles som alltid vil være kongen av lave vinkler. Filmene Touch of Evil og The Lady from Shanghai er kjent for denne måten å filme på, men det er Citizen Kane som sikrer ham pallplassen. Citizen Kane regnes som kanskje den største amerikanske filmen noensinne – og er også blitt beskrevet som "filmen med flest opptak av et tak" på grunn av den enorme bruken av opptak i lav vinkel. Gjennom hele filmen ser vi Kane filmet nedenfra nærmest som et portrett av grenseløs ærgjerrighet og maktsyke.
Det er minst én scene, der vi møter Leland etter Kanes nederlag i valget, som er filmet utelukkende i lav vinkel. Likevel var selv ikke de mest ekstreme opptakene i lav vinkel nok for Welles. Det går gjetord om at han gikk så langt som å lage et hull i studiogulvet slik at kameraet kunne komme enda lavere ned, helt til han endelig fikk perspektivet han var ute etter.
Ta video- og filmprosjektene til nye høyder.
Skap fengslende innhold ved å bruke en rekke ulike opptaksvinkler og andre filmteknikker, og finn ut mer om god og virkningsfull filmredigering med disse unike tipsene og triksene.
Oppdag alt du kan gjøre med Adobe {{premiere}}.