Ulike opptakstyper, bildeutsnitt og kameravinkler brukt i filmer.

Ekstremnærbilder (ECU – extreme close-up shot).

Et ekstremnærbilde fokuserer på en spesifikk detalj – for eksempel en karakters øyne, lepper eller en viktig gjenstand – for å forsterke dramatikken og rette seerens oppmerksomhet mot et betydningsfullt øyeblikk i historien som fortelles. Ved å zoome inn på en liten detalj i bildet forsterker denne bildetypen publikums tilknytning til motivet og avslører ofte følelser som dialog alene ikke alltid kan formidle.

I for eksempel en scene der en karakter er blitt såret av en annen, kan en tåre som renner nedover ansiktet si mer enn tusen ord om hvordan interaksjonen gikk.

Nærbilde (CU – close-up shot).

I nærbilder, særlig ekstremnærbilder, brukes ofte lengre brennvidde (85 mm til 135 mm) for å komprimere ansiktstrekk og gjøre bakgrunnen uskarp. Filmskaperen kan også bruke større blenderåpninger (f/1,8–f/2,8) for å oppnå liten dybdeskarphet.

Et nærbilde kan avsløre følelser gjennom subtile ansiktsuttrykk, kroppsspråk eller en betydningsfull gjenstand. Det minimerer distraksjoner ved å fylle bildet med bare ett element.

Halvnærbilde (MCU – medium close-up shot).

Et halvnærbilde av denne typen rammer inn motivet fra omkring skuldrene eller brystet og oppover, og fanger både opp ansiktsuttrykk og noe av kroppsspråket. Denne bildetypen brukes oftest i scener med intense følelser.

Det kan for eksempel inkludere handlinger som en knyttet neve samtidig med en tåre som renner nedover karakterens asikt. Ved å beholde en del av overkroppen i bildet, lar filmskaperen dette halvnærbildet skildre karakterens følelser og konteksten for situasjonen.

Halvnærbilde (MS – medium shot).

Denne litt vanligere typen halvnærbilde bruker vanligvis standard brennvidde (35 mm til 50 mm) for å få et naturlig perspektiv. Belysningen balanserer ofte motivet og bakgrunnen.

Denne bildetypen brukes ofte i scener med dialog eller gruppeinteraksjoner fordi den gir nok plass til å vise flere karakterer, samtidig som den viser ulike handlinger og kroppsspråk. Halvnærbilder av denne typen er perfekt for balansert dekning, ettersom de opprettholder den visuelle konteksten uten å ofre det emosjonelle perspektivet.

Cowboy-utsnitt.

På 1930-tallet begynte amerikanske filmskapere å bruke en bildestil kjent som cowboy-utsnitt (Cowboy shot på engelsk), som viste revolvermenn fra hatten til ned midt på låret for å få med pistolhylsteret i bildet. I moderne filmer brukes cowboy-utsnitt for å vise en persons kroppsspråk og noe av bakgrunnen, samtidig som ansiktsuttrykket fanges opp. I for eksempel Wonder Woman viser et cowboy-utsnitt Diana idet hun krysser slagmarken, slår bort kuler og smiler over sin følelse av makt og styrke.

Halvtotalbilde (MLS – medium long shot).

Et halvtotalbilde rammer inn motivet fra knærne og opp og skaper en kombinasjon av romlig bevissthet og skildring av detaljer. Det gir nok avstand til å vise handlinger og kroppsspråk, samtidig som det gir seerne mulighet til å knytte seg emosjonelt til karakteren.

Denne bildetypen er en også en klassiker i westernfilmer, der den brukes for å vise ensomme skikkelser i vide landskaper og skape en interessant kontrast mellom karakteren og omgivelsene. Den brukes også ofte i stående samtaler eller når man vil fange opp karakterenes bevegelser, noe som gjør den til et supert valg i scener som krever både handling og dialog.

Totalbilde (LS – long shot).

Totalbilder viser hele motivet, vanligvis fra topp til tå, samtidig som det viser en betydelig del av omgivelsene. Dette brede utsnittet brukes typisk for å skildre avstand, omfang eller isolasjon, og plasserer karakterene i konteksten miljøet rundt dem utgjør.

Filmskapere bruker totalbilder for å etablere settingen, vise en karakters forhold til omgivelsene eller fokusere på hvor vidstrakt eller tom scenen er.

Helfigurbilde (FS – full shot).

Et helfigurbilde viser hele kroppen til motivet fra topp til tå, samtidig som det gir plass i bildet til bakgrunnselementer. Dette utsnittet skaper en visuell balanse mellom karakteren og omgivelsene, og er derfor et godt valg for å vise bevegelse, kroppsspråk og miljø på én gang.

Helfigurbilder brukes typisk når det er viktig å se hele karakteren i en scene. For eksempel kan et helfigurbilde vise en lærer som står foran en tavle i et klasserom, og går frem og tilbake og venter på å starte første skoledag.

Vidvinkel (WS – wide shot).

I vidvinkelbilder brukes ofte en større brennvidde (16 mm til 35 mm) for å filme mer omfattende scener. De kan kreve større blenderåpning (f/8–f/11) for å gi bedre dybdeskarphet. Filmskapere bruker gjerne vidvinkelbilder for å etablere et inntrykk av omfang og setting, eller for å fokusere på forholdet mellom karakterer og omgivelsene de er i.

Mastershots, two-shots, cowboy-utsnitt og andre bildetyper kan ofte falle inn under vidvinkelbilder.

Over skulderen-opptak (OTS).

Over skulderen-opptak er "reverse shots" der det brukes alt fra standardobjektiver til objektiver med litt telelinseeffekt (50 mm til 85 mm). Lyssettingen må balansere begge motivene, samtidig som den opprettholder dybden i bildet. Denne typen opptak fremhever samtaleflyten ved å speile måten vi opplever dialog på i virkeligheten, og setter seeren i hver av talernes sted. Dette hjelper seeren å enkelt følge samtalen mens den går frem og tilbake mellom karakterene.

Denne tilnærmingen kan formidle emosjonell avstand ved subtilt å styre hvor nært eller fjernt seeren føler seg fra hver karakter. Når publikum er plassert bak en av karakterene, kan det skape et mer partisk perspektiv fra denne karakterens synspunkt. Dette kan brukes til å formidle skiftende maktdynamikker, fremheve spenning eller vise usagte følelser, avhengig av hvordan opptaket er redigert og komponert.

Two-shot (to karakterer i bildeutsnittet).

Et bilde med to karakterer kalles et "to-shot". Det kan fange opp interaksjonen mellom karakterene, avstanden mellom dem og kroppsspråket de har, og kan slik fortelle seeren mye om relasjonen mellom dem. "Vi prøver å bruke two-shots i mesteparten av en scene, og deretter bruke et utsnitt med bare én av karakterene eller et nærbilde når de leverer knallgod replikk eller kommer med viktig detalj", forteller Ruckus Skye.

Three-shot (tre karakterer i bildeutsnittet).

Et three-shot har tre karakterer i samme bildeutsnitt og brukes vanligvis for å fremheve interaksjonene og relasjonene mellom de tre – og for å etablere dynamikker som fellesskap, ubalanse eller konflikt innenfor gruppen.

Når karakterene sitter med lik avstand mellom hverandre eller tett sammen, kan three-shot gi et hint av samarbeid eller felles verdier. Og motsatt – hvis en karakter sitter mer atskilt fra gruppen eller sitter i en annen høyde i bildeutsnittet, kan det formidle spenning eller konflikt innad i gruppen.

Normalperspektiv.

Normalperspektivet er hverdagslivets vinkel. Denne nøytrale kameravinkelen har ikke samme narrative effekt som når man filmer motivet ovenfra eller nedenfra, og mange filmskapere unngår gjerne å bruke normalperspektiv. "Det er et ikke-perspektiv", sier Lane Skye. "Når du er over en karakter og ser ned, virker de mindre", legger Ruckus Skye til. "De er kanskje ikke like selvsikre eller mektige. Og hvis du ser på en superhelt, ser du alltid opp på dem. Det er en klisjé, men du kan gjøre det diskret så virkningen blir mer underbevisst."

Normalperspektivet regnes som en nøytralt vinkel fordi kameraet er plassert i øyehøyde med motivet, og viser hvordan vi ser andre mennesker i virkeligheten. Denne vinkelen fremhever ikke maktdynamikker eller emosjonell avstand, noe som gjør den til det beste opptaket for å frembringe realisme og objektivitet.

Ved bruk av et objektiv med middels brennvidde – vanligvis rundt 35 mm til 50 mm på et fullformatkamera – forblir perspektivet tro mot hvordan vi mennesker ser verden.

Overvinkel.

I et overvinkel-opptak er kameraet plassert over skuespilleren og ser ned på vedkommende. Dette perspektivet får karakterene til å se små, sårbare eller fortapte ut i omgivelsene de er i. Overvinkel brukes ofte i skrekkfilmer, thrillere eller spenningsfilmer fordi de formidler en følelse av fare eller sjokk.

Tidlig i filmen Titanic bruker James Cameron et overvinkel-perspektiv av Rose som ser ned mot havet, for å symbolisere hennes maktesløshet over eget liv. På samme måte blir husalven Noldus i Harry Potter-serien nesten alltid filmet i dette perspektivet, noe som forsterker hvor liten han er, og hans beskjedne rolle som en ussel tjener.

Undervinkel.

Når man ser opp på en karakter, har vi å gjøre med et undervinkel-opptak, uansett om kameraet er plassert bare noen centimeter under karakterens siktlinje eller nede ved føttene deres (da kalles det gjerne et froskeperspektiv). Undervinkelperspektivet gir inntrykk av at karakteren rager over publikum, så regissører bruker det som et virkemiddel for å formidle en følelse av makt og autoritet.

Dette perspektivet hjelper seeren med å knytte seg til og relatere til mektige og usårbare karakterer, så de brukes ofte i actionfilmer og superheltfilmer. I den klassiske westernfilmen Stagecoach introduseres John Waynes heltemodige karakter med et opptak i undervinkel som får ham til å se stor og autoritær ut.

Skråstilt utsnitt (Dutch angle).

Opptak med skråstilt utsnitt, kjent som "Dutch angle", kan gjøres med hvilket som helst objektiv. Nøkkelen er å tilte kameraet ut av sin horisontale akse, vanligvis med 15 til 45 grader. I motsetning til et vanlig tiltopptak skaper skråstilte utsnitt en følelse av at noe er galt med en karakter eller i den aktuelle scenen. Det brukes ofte i filmer for å bygge opp en følelse av spenning eller uro og illustrerer ofte en karakters mentale ustabilitet eller en ubehagelig følelse i scenen.

Fugleperspektiv.

Et fugleperspektiv kan fremheve hvor små karakterene er, eller hvor enormt miljøet rundt dem er. Det kan formidle maktesløshet, isolasjon eller ubetydelighet. Det kan for eksempel panorere over en storby etter en apokalyptisk hendelse og vise ødelagte bygninger og røykstrimer over horisonten for å illustrere hvor katastrofal hendelsen er for innbyggerne.

POV-opptak (point-of-view-opptak).

I et POV-opptak kan man bruke ulik brennvidde, avhengig av effekten man ønsker å oppnå. Filmskaperen kan bruke et håndholdt eller stabilisert kamera for å etterligne måten hodet beveger seg på.

POV lar publikum se gjennom øynene til en karakter og gir dem et enda mer intenst bilde av karakterens emosjonelle tilstand og det vedkommende opplever. Det kan skape en dypere forbindelse mellom seeren og karakteren, siden publikum opplever tingene fra vedkommendes ståsted og emosjonelle perspektiv.

Motsatt vinkel (reverse shot).

En filmskaper kan bruke et reverse shot, klipping mellom to opptak i motsatt vinkel, for å vise en annen karakters reaksjon eller dialog med den første karakteren som ble vist (i POV-bildet). Dette bildet fanger det motsatte perspektivet av POV-bildet, og det kommer ofte etter et over skulderen-opptak. Det endrer perspektivet, samtidig som samme bevegelsesakse opprettholdes for å sikre kontinuitet i rommet.

I reverse shots bruker man vanligvis objektiver med middels brennvidde (mellom 35 mm og 50 mm) og lignende utsnitt som et POV-bilde (typisk et halvnærbilde eller nærbilde) for å opprettholde riktig skala og perspektiv. Ved å klippe mellom to perspektiver holder denne teknikken publikum engasjert i dialogen og handlingene uten å måtte gjøre brå perspektivendringer.

Profilopptak.

Profilopptak er et bildeutsnitt som rammer inn et motiv fra siden og fanger hele ansiktsprofilen, vanligvis i en 90-graders vinkel til kameraet. Dette bildet kan frembringe en følelse av dyp ettertanke, distansert observasjon eller emosjonell avstand, fordi det ikke gir publikum direkte øyekontakt eller viser karakterens ansiktsuttrykk forfra.

Et profilopptak lar filmskapere vise en karakters følelse av emosjonell tilbaketrekning eller generell refleksjon. Det er vises vanligvis i et bildeutsnitt i middels til middels lang avstand med en brennvidde mellom 35 mm og 55 mm, som gir et naturlig utseende, samtidig som det fanger opp kroppsholdning og ansiktsuttrykk.

Følgeopptak (tracking shot).

I et følgeopptak følger kameraet motivet mens det beveger seg gjennom omgivelsene det befinner seg i, ofte ved å bevege seg ved siden av, foran eller bak det. Denne teknikken skaper en opplevelse av fremdrift som får seeren til å føle seg som en del av handlingen.

Følgeopptak kan gjøres fra flere ulike vinkler, inkludert i sideprofil, undervinkling eller over skulderen-opptak, avhengig av følelsen eller de visuelle effektene man ønsker å fremheve.

Når for eksempel en karakter går langs en mørk korridor, kan kameraet følge personen fra siden for å fremheve spenningen og frykten ved å utforske en nifs bygning.

Panorering.

Ved panorering beveger kameraet seg horisontalt for å avsløre skjult informasjon gjennom å gradvis utvide publikums synsfelt. Det kan være et spenningsskapende element når publikum bygger opp en forventning om hva som vil komme inn i bildet, eller skape en romlig kontekst ved å vise omgivelsene rundt karakterene.

Panorering kan også kombineres med ulike kameravinkler for å endre tonen, perspektivet eller fokuset i scenen innenfor én enkelt kontinuerlig bevegelse. Et eksempel på dette er å bruke et profilbilde av en karakter som sitter ved en bar, der kameraet panorerer over ansiktet deres for å vise ansiktsuttrykket. Deretter fortsetter kameraet å panorere bak dem for å vise en annen karakter som går inn i baren fra motsatt side av rommet.

Dolly inn/ut og zoom-bilder.

Et dolly-opptak innebærer å fysisk flytte kameraet langs en skinne eller plattform med hjul for å nærme seg eller følge et motiv på en jevn måte. Dette gir filmen et naturlig og polert preg. Det finnes noen hovedtyper dolly-teknikker, der hver enkelt bidrar til å drive historien fremover på ulike måter:

• Dolly inn. Kameraet beveger seg nærmere motivet – vanligvis ved bruk av et tele- eller mellomlangt objektiv – for å skape en følelse av emosjonell intensitet eller øke fokuset på et bestemt element i scenen. Denne innstillingen brukes for å skildre en karakters aha-øyeblikk eller bygge opp spenning idet seeren kommer nærmere karakteren.
• Dolly ut. Her beveger kameraet seg bort fra motivet, noe som skaper en følelse av sårbarhet, avstand eller åpenbaring. For å symbolisere endring eller isolasjon brukes gjerne en videre brennvidde for å fokusere på bakgrunnen og omgivelsene mens motivet blir mindre i bilderammen.
• Dolly-zoom. I en dolly-zoom, også kjent som "Vertigo-effekten", kjører man en dolly inn eller ut samtidig som man zoomer i motsatt retning. Dette skaper en følelse av desorientering og skildrer en følelse av panikk, sjokk eller plutselig innsikt som oppstår i en scene. Et teleobjektiv fungerer godt med denne dramatiske teknikken for å overdrive og forvrenge bakgrunnen.

Mastershot.

Opptak som fanger all handlingen som skjer i en scene, kalles mastershots. Disse settes vanligvis opp som totalbilder eller vidvinkelopptak. Fordi de registrerer alt, er dette helt avgjørende opptak for grunnleggende dekning. Klippere kan la en scene puste ved å klippe til mastershot-opptaket under pauser i handlingen eller dialogen.

Mastershot-opptaket og etableringsbildet tjener ulike formål i en film. Mastershot-opptaket fanger en hel scene fra start til slutt, ofte i én tagning. Den forankrer scenen og viser alle karakterene og de romlige forholdene mellom dem innenfor miljøet de befinner seg i. Et etableringsbilde viser på den annen side en ny lokalitet i begynnelsen av en scene. Den gir seeren geografisk kontekst, som hvor og når en scene finner sted.

Etableringsbilde.

Et etableringsbilde er et vidvinkelopptak som brukes i begynnelsen av en scene for å etablere tonen, stedet for scenen og tiden den er satt til. Den viser hvor handlingen vil finne sted, og fanger typisk opp ytre miljøer som bygninger, boligområder eller landskaper.

For eksempel kan et langsomt opptak fra luften av en bysilhuett ved solnedgang med masse biler på veiene hinte til et moderne, energisk miljø, mens et statisk vidvinkelopptak av en tom gate ved soloppgang kan slå an en rolig, introspektiv tone.

Innskutte nærbilder (insert shot).

Denne typen nærbilder viser små detaljer som en persons hender eller føtter. Hvis en karakter ser på en tekstmelding på mobilen, kan regissøren for eksempel ta et nærbilde av telefonskjermen. Disse bildene isolerer små, men betydningsfulle detaljer innenfor den større scenen.

De retter seerens oppmerksomhet mot handlinger, gester eller gjenstander som er viktige for fortellingen, men som lett kan bli oversett. Dette kan for eksempel være en hånd som sender en lapp under en pult i et klasserom.

Cutaway-klipping.

Cutaway-klipping er det motsatte av innskutte nærbilder. Her hopper man fra motivet og over til noe annet, for eksempel fra det sjokkerte uttrykket i en skuespillers ansikt til en bjeffende hund, eller fra en ball som går inn i mål, til jublende fans på tribunen. Det å samle opp et knippe opptak av denne typen kan være nyttig for å sy sammen flere tagninger av samme scene.

Ved cutaway-klipping hopper man fra hovedhandlingen i en scene for å vise noe som er relatert til scenen, men er utenfor hovebildet, for eksempel et sted, en gjenstand eller en handling utenfor bildet. Dette opptaket gir visuell kontekst uten å bryte med kontinuiteten. Cutaway-klipping trekker oppmerksomheten mot viktige narrative elementer ved å vise hva en karakter reagerer på, eller bygger opp spenning ved å vise noe karakteren ennå ikke har lagt merke til.

Reaksjonsbilder.

Ettersom det avgjørende visuelle elementet i en film ikke alltid er personen som snakker, gir reaksjonsbilder en viktig mulighet for å bidra til karakter- og historieutviklingen. Reaksjonsbilder er en type nærbilde som fanger opp en karakters følelsesmessige respons på noe som skjer utenfor bildet – kanskje en vits, en avsløring eller en trussel – og gir publikum innsikt i karakterens følelser som ikke ville blitt avslørt av et bilde med fokus på den som snakker.

Push-in/push-out.

I et push-in-opptak beveger kameraet seg nærmere karakteren for å oppmuntre seeren til å rette oppmerksomheten eller fokuset mot vedkommende. Et push-out-bilde gjør det motsatte, og fremhever en karakters isolasjon ved å øke avstanden mellom seeren og personen. Denne typen bevegelige bilder krever vanligvis en dolly, jib eller Steadicam.