Selv om begrepene "3D-gjengivelse" og "3D-visualisering" noen ganger kan brukes om hverandre, er 3D-gjengivelse i realiteten det siste trinnet i 3D-visualiseringsprosessen. Her følger en mer detaljert oversikt over 3D-visualiseringsprosessen, som avsluttes med 3D-gjengivelse.
Veiledning for 3D-gjengivelse
3D-visualisering er overalt – i alt fra enkle annonser til immersiv virtuell virkelighet. Arkitekter, produktdesignere, industridesignere og merkevarebyråer bruker 3D-gjengivelse til å lage flotte realistiske bilder som simulerer virkeligheten. Finn ut hva 3D-gjengivelse er, hvordan det fungerer, og hvilken Adobe-programvare du kan bruke til å opprette dine egne 3D-objekter og -miljøer.
Hva er 3D-gjengivelse?
3D-gjengivelse er prosessen med å opprette et fotorealistisk 2D-bilde fra 3D-modeller. 3D-gjengivelse er det siste trinnet i 3D-visualiseringsprosessen. Denne innebærer å opprette modeller av objektene, teksturere disse objektene og legge til lyssetting i scenen.
3D-gjengivelsesprogramvare tar alle dataene som er tilknyttet 3D-modellen, og gjengir disse som et 2D-bilde. Takket være nye funksjoner for teksturering og lyssetting kan kunstneren velge om dette 2D-bildet skal se ut akkurat som et ekte fotografi eller være stilisert, avhengig av målet med visualiseringen.
Hvordan fungerer 3D-gjengivelse?
1. Opprett 3D-objekter eller -modeller ved hjelp av 3D-modelleringsprogramvare.
Det finnes en rekke måter å opprette en 3D-modell eller en hel 3D-scene på. Enkelte utformingsapplikasjoner lar deg opprette og forme mangekanter for i siste instans å opprette en 3D-ressurs. Denne typen modellering kan for eksempel være spesielt egnet til oppretting av organiske ressurser – for eksempel planter eller mennesker – ettersom den er godt egnet til en kunstnerisk tolkning av til dels uregelmessige former.
Det finnes alternativer til denne tilnærmingen. Andre modelleringsverktøy fokuserer på oppretting av kanter og overflater, i stedet for mangekanter, i et tredimensjonalt rom. Oppretting av 3D-ressurser på denne måten gir mulighet for stor matematisk presisjon, og slike verktøy brukes ofte i industridesign eller DAK-modellering.
Du kan eventuelt "skanne" et eksisterende virkelig objekt ved hjelp av et spesialverktøy – de innfangede dataene fra skanningen gir deg mulighet til å gjenskape objektet i et 3D-rom. Eller kanskje du heller vil velge prosessuell generering, der programvaren utformer en modell for deg basert på et sett av tidligere etablerte matematiske regler.
Uansett hvordan du oppretter 3D-modellen, så er teksturering det neste trinnet.
2. Legg til materialer i 3D-objektene.
Mangekanter definerer formen til 3D-objekter, men i seg selv mangler de både farge og overflatedetaljer. Kunstnerne har mulighet til å tilordne en tekstur til hver av mangekantene i et 3D-objekt. Teksturer kan være enkle svart-hvitt-overflater eller simulere utseendet til så å si en hvilken som helst overflate – alt fra naturlige materialer som stein eller tre til industrielle metall- eller plastoverflater.
Ett enkelt 3D-objekt kan være laget av tusenvis, om ikke millioner, av mangekanter. Objektet kan se ut til å ha den moderne, industrielle glattheten til en kjøkkenmaskin eller den grove huden til en elefant, men kjernen er uansett et objekt som består av mangekanter og mer eller mindre blanke overflater. Med de riktige 3D-materialene er det imidlertid mulig å skape illusjonen av 3D-dybde. Disse teksturene gjør langt mer enn bare å tilføre refleksjonsevne eller farge i et objekt – de kan legge til fine detaljer, for eksempel sømmer i et plagg eller rader med nagler langs kanten av en industriell metalloverflate. Det ville ha vært ekstremt tidkrevende å opprette slike detaljer og legge dem til manuelt i geometrien til et objekt.
3. Legg til lyssetting i 3D-miljøet.
3D-objekter må se ut som om de eksisterer i den virkelige verden. Dette gjelder spesielt for vanlige bruksområder som arkitektoniske gjengivelser og arkitektonisk visualisering, som kan gjøre en grunnleggende planløsning om til en klar visjon om hva som kommer.
Realistiske lyskilder gjør hele forskjellen når du skal gjøre en samling av mangekantede objekter om til et rom som ser virkelig ut. 3D-kunstnere bruker imidlertid ikke å male i lys eller skygger selv. I stedet inneholder en 3D-scene innstillinger for retningen, intensiteten og typen lyskilde som belyser de ulike objektene.
Teksturer som opprettes med Adobe Substance 3D-verktøysettet, overholder som standard prinsippene om fysisk basert gjengivelse (PBR – Physically Based Rendering) og har derfor et realistisk utseende under alle lysforhold. Et trebord vil dermed alltid fremstå som laget av tre, uansett om det er plassert på en solfylt terrasse, inne i huset eller til og med dypt under jorden.
Det er verdt å merke seg at enkelte overflater og materialer bøyer lys eller samhandler med det på spesielle måter. Glass og is er gjennomskinnelig og vil derfor reflektere og bryte lys. Lys spiller på overflater av vann og andre væsker, og prismer lager ørsmå regnbuer når lyset treffer dem på en bestemt måte. En scene som er nøyaktig teksturert og kunstnerisk belyst, kan fremstå som spennende og dramatisk.
4. Gjengi 3D-bildet.
Når 3D-objektene er opprettet og teksturert og miljøet er belyst, starter 3D-gjengivelsesprosessen. Dette er en datamaskindrevet prosess som tar et "øyeblikksbilde" av scenen fra en synsvinkel som du angir. Resultatet er et 2D-bilde av 3D-scenen.
Gjengivelsesprogramvaren kan opprette ett enkelt bilde eller gjengi mange bilder i rask rekkefølge for å skape en illusjon av bevegelse i sanntid.
Gjengivelse er ikke en ensartet prosess – det finnes mange ulike måter å gjøre det på, blant annet i sanntid og med strålesporing, som kan virke inn på kvaliteten til gjengivelsen. Hvis du vil vite mer om GPU- og CPU-funksjoner, kan du gå til siden med maskinvarekrav for Adobe 3D.
